På britisk side ble den tredje konsesjonrunden utlyst i 1969, og den 8. juni 1970 ble lisens nummer P 104 for blokk 211/19 og 211/25 tildelt til Conoco som operatør.

De ti oljebud eller «den norske modellen» var en prinsipperklæring for norsk oljepolitikk som daværende industrikomité ledet av Rolf Hellem la fram for Stortinget i juni 1971. Innholdet dannet et overordnet grunnlag for styring av norsk petroleumsnæring og enkelte punkter i erklæringen fikk sentral betydning for utbygging og drift av Statfjordfeltet.

Brentfeltet ble i juni 1971 funnet på britisk sektor nær norskegrensen.

- en del av Brentfeltet?

I prinsipperklæringen om norsk petroleumsvirksomhet – oljebudene – ble det nedfelt at det skulle opprettes et statlig oljeselskap som kunne ivareta statens forretningsmessige interesser, og i 1972 vedtok Stortinget å opprette statens eget oljeselskap – Statoil – som ikke bare skulle forvalte statens eierandeler, men også ta et operativt ansvar.

For å lete etter og produsere olje fra den norske kontinentalsokkel, ble Mobil Exploration Norway Inc. (MENI) etablert som nytt datterselskap av Mobil Oil Corporation 2. august 1973.

Utbygging av Brentfeltet på britisk sokkel hadde startet og ennå var det ingen avklaring på hvem som skulle få rettighetene til de tilstøtende norske blokkene. Det var heller ikke avklart om Brentfeltet hadde forgreninger inn på norsk sokkel.

Jay E. Medley ble første sjef for Mobil Exploration Norway Inc (MENI) i Stavanger, og tiltrådte 1. september 1973.

Første leteboring på Statfjord-området ble påbegynt 1. desember 1973 med riggen Waage Drill 1.

På boredekket av plattformen Waage Drill 1 danset geologer fra Mobil den reneste krigsdansen i pur glede. 19. februar 1974 var blitt en merkedag. På gulvet lå en kjerneprøve som nettopp var hentet opp fra havbunnen 2700 meter under plattformdekket. Oljen bokstavelig talt rant ut. Statfjordfeltet var funnet!

Mobil hadde i juli 1973 bestilt den aller første betongplattformen av typen Condeep fra Norwegian Contractors (NC) til bruk på Beryl-feltet på britisk sektor.

Prosjekter Statoil deltok i var mer diskutert i offentligheten enn prosjekter med private aktører. Statsoljeselskapet var pålagt å rapportere til Stortinget om sin aktivitet, og om planer for prosjekter. Det gjaldt ikke minst Statfjordutbyggingen, som var en viktig del av Statoils aktiviteter de første årene.

Den 29. august 1974 ble Statfjordfeltet erklært drivverdig og andelshaverne erklærte vilje til å bygge ut og produsere fra feltet.

Støpingen av betongunderstellet til Statfjord A-plattformen startet i oktober 1974. I perioden 1974 til 1976 var den en av fire store betongunderstell som ble støpt i Gandsfjorden ved Stavanger.

Til utbygging og drift av Statfjordfeltet trengtes en fast forsyningsbase med et område tilrettelagt for lagring og en kai for utskiping av alt fra bygningsdeler, rør og borevæske til mat og vann til de som arbeidet der ute.

Den 24. september 1974 sendte Mobil et brev til Industridepartementet og foreslo en utbygging av Statfjordfeltet i to faser.

Statoil fikk i henhold til konsesjonsvilkårene ansvar for all informasjon til offentligheten om Statfjord på vegne av eierne. Normalt ville dette vært en av operatørselskapet Mobils mange oppgaver, men norske myndigheter la vekt på å gi Statoil operatøroppgaver.

Støpingen av betongunderstellet til Statfjord A-plattformen startet i oktober 1974. I perioden 1974 til 1976 var det et av fire store betongunderstell som ble støpt i Gandsfjorden ved Stavanger.

Industridepartementet aksepterte i brev av 4. november 1974 prinsippet om trinnvis utbygging av Statfjordfeltet, men ba samtidig om detaljerte planer for fase I.

Akergruppen hadde i august 1974 fått i oppdrag av Mobil å bygge og utruste dekket til Statfjord A.

NC hadde fått leiekontrakt av Stavanger kommune om bruk av Jåttåvågen og ankerfester i Gandsfjorden. Selskapet fylte ut viken på Jåttå for å lage tørrdokk i tillegg til å tilrettelegge for lagerbygg og brakkeby på markene ovenfor.

Stortinget vedtok 9. juni 1975 at Statoil skulle opprettholde sin eierandel i Statfjordfeltet.

I desember 1974 hadde rettighetshaverne på britisk og norsk side et uformelt møte for å diskutere en avtale om felles utbygging og produksjon for Statfjordfeltet. Det var samtidig viktig å få fastlagt fordeling av rettigheter mellom landene.

Brown & Root var et multinasjonalt entreprenørselskap, eid av Halliburton Company, med hovedkontor i Houston og underavdelinger over store deler av verden.

Mens arbeidet med den formelle godkjenningen gikk sin gang, startet operatøren sine forberedelser til byggingen av Statfjord B. Den første oppgaven var å finne mulige kontraktører for teknisk prosjektering og prosjektledelse.

Statoils transportstudie for olje fra Statfjord var ferdig i november 1975. Statoil hadde i statsdeltagelsesavtalen fått i oppdrag å utrede ilandføringsalternativer for Statfjord, ettersom operatøren Mobil gjennom avtalen var forpliktet til å overlate «spesifiserte arbeidsoppgaver eller utførelse av bestemte studier til Statoil.»

Forsommeren 1976 ble arbeidet med bygging og utrustning av betongunderstellet til Statfjord A avsluttet i Gandsfjorden. Kolossen ble klargjort til slep til Digernessundet ved Stord. Her skulle den kobles sammen med dekket som var under bygging ved Aker Stord Verft.

Stortingsdebatten om feltutbygging og ilandføring fra Statfjord fant sted 13.-16. juni 1976.

Lisensgruppen Statfjord Unit ble etablert med de norske og britiske eierne, som det øverst besluttende organ.

Forberedelsene til Statfjord B var godt i gang høsten 1976. Det var inngått kontraktsforhandlinger med Norwegian Contractors om bygging av en fireskaft Condeep, og en intensjonsavtale var klar.

Tross mange utfordringer ble dekksrammen etter hvert ferdig på Aker Stord Verft. Arbeidet hadde foregått i tørrdokken på verftet, men 30. juli 1976 var den klar til å monteres på betongunderstellet. Dokkporten ble åpnet, og dekket til Statfjord A ble slept ut på fjorden.

Forsommeren 1976 ble arbeidet med bygging og utrustning av betongunderstellet til Statfjord A avsluttet i Gandsfjorden og kolossen ble klargjort for sleping til Digernessundet ved Stord, hvor den skulle kobles sammen med dekket som var under bygging ved Aker Stord Verft.

På møte i SUOC – det øverste besluttende organ i Statfjordlisensen – ble 31. august 1976 forslaget til utbyggingsplan for Statfjord B enstemmig vedtatt.

På Statfjord ble det dannet to husforeninger. Company Unions, eller husforeninger, var i utgangspunktet et amerikansk fenomen. I Norge har det tradisjonelt blitt sett på som en usolidarisk og egoistisk måte å organisere arbeiderne på.

I september 1976 ble det oppdaget sprekker i betongstrukturen på Statfjord A. Det skjedde under maksimal nedsenking i forbindelse med kobling av dekket med betongdelen. Årsaken var for store temperatursvingninger og et dårlig parti i betongen. Det tok to måneder å utbedre skadene.

Statfjord Øst ble funnet av boreplattformen Dyvi Alpha høsten 1976.

Først etter at lisensinnehavernes øverste besluttende organ Statfjord Unit Owners’ Committee (SUOC) vedtok et endelig konseptvalg for Statfjord B i slutten av august 1976, kom Oljedirektoratet med egen sikkerhetsanalyse.

Da Stortinget behandlet feltutbyggingsplanen for Statfjord forelå det fra Statoil/Mobilgruppen et brev av 3. juni 1976 som fortalte at kostnadene ble vesentlig større enn antatt. Industriminister Bjartmar Gjerde kjente ikke til brevet da han gikk på Stortingets talerstol for å gi sin støtte til de store utbyggingsplanene. Brevet lå i et skap i hans departement.

Kun uker etter at det ble oppdaget sprekker i betongen og Statfjord A tok inn vann, krenget plattformen på nytt mens den lå i Digernessundet.

Statfjord Nord ble påvist i januar/februar 1977 ved boring med boreplattformen Deepsea Saga.

Brownaker ble opprettet som et joint venture mellom det amerikanske entreprenørselskapet Brown & Root og norske Aker. Det innebar at selskapene kontrollerte foretaket sammen og de skjøt inn like store midler og de delte kostnadene og fortjenesten likt mellom seg. Avtalen var ikke tenkt som et varig samarbeid, men var inngått for det unike prosjekt ferdigstillelse av Statfjord A.

I grålysningen tirsdag 3. mai 1977 begynte 290.000 tonn stål og betong å flytte på seg i Digernessundet utenfor Stord. Slepet av Statfjord A-plattformen startet like før klokken syv om morgenen. Det 216 meter høye byggverket gled sakte ut Bømlafjorden i en fart på mellom 0,5 og 1 knop.

Touch down!! Klokken var nøyaktig 15.23 søndag 8. mai 1977 da Statfjord A traff sjøbunnen for første gang, ti meter fra den forutbestemte posisjon.

Statfjord A sto støtt på feltet sommeren 1977, men 32 store moduler skulle løftes om bord før høststormene satte inn. Til det trengtes det kranfartøy. Brown & Root, som hadde ansvaret for utrustning og hook-up offshore, hyret inn sitt eget kranfartøy Atlas, til å gjøre jobben.

5. august vedtok SUOC, den besluttende komiteen for Statfjordlisensen, planene for Statfjord B. Den skulle være en enkel plattform med en prosesslinje med kapasitet på 180.000 fat per døgn. Den 29. november ble det vedtatt å søke Oljedirektoratet om tillatelse for bygging av en slik plattform. Søknaden, sammen med en egen sikkerhetsstudie, ble sendt 1. desember 1977.

Fra Statfjord A kom ut på feltet og frem til sommeren 1978 økte antallet arbeidere jevnt og trutt. På det meste var det nærmere 2700 personer som hadde sitt arbeidssted på plattformen. På grunn av skiftordningen vil det si at 1200 mann var ute på feltet til enhver tid.

Ifølge overtroen betyr det ulykke å slepe et udøpt fartøy til havs, men det var det som skjedde med den første Statfjordplattformen. Oddbjørg Kloster, konen til klubbformannen på Stord Verft var gudmor da Statfjord A ble døpt på Statfjordfeltet 22. november 1977.

Det nye konseptet for Statfjord B ble godkjent av Oljedirektoratet i desember 1977 etter at det opprinnelige konseptet ble stoppet ett år tidligere av sikkerhetsgrunner.

I kongelig resolusjon av 28. oktober 1977 ble det opprettet et rådgivende utvalg som skulle avgi uttalelser om søknader om arbeidstillatelser ved gruppeinntak av utenlandsk arbeidskraft. De skulle også gi uttalelser i enkeltsøknader om arbeidstillatelser på norsk sokkel. Utvalget ble fastsatt av Kommunal- og arbeidsdepartementet 23. desember 1977.

Den første aksjonen blant arbeiderne på Statfjord hadde sin bakgrunn i arbeidstid og turnusordningen. 38 norske elektrikere truet med å aksjonere for en bedre turnusordning og nektet å reise ut til arbeidet på Statfjord A.

«Polytrader» var en motortanker spesialtilpasset for å hente olje fra lastebøyene på Statfjordfeltet. Rederiet Einar Rasmussen fikk de to første kontraktene med Statoil, som operatør for KS Statfjord Transport AS & Co. Kontrakten startet i november 1978.

Opprinnelig var det det amerikanske kranfartøyet Atlas som skulle løfte de 32 store modulene om bord på Statfjord A. Løfteprogrammet kom i gang i juni, men det viste seg at Atlas som var bygd som lekter, ikke var egnet for forholdene i Nordsjøen.

Brannalarm gikk stadig på Statfjord A under oppkoblingsarbeidet. Det skjedde på nesten hvert skift. Noen ganger ble falsk alarm utløst av varmt arbeid, men små branner oppsto også flere ganger i måneden, vesentlig utløst av gnister fra sveising eller skjærebrenning. Dette var branner uten store følger, men lørdag 25. februar 1978 var det alvor. Klokken halv ti på kvelden brøt det ut brann i et av skaftene på Statfjord A.

Kontrakten Norwegian Contractors (NC) undertegnet for bygging av Statfjord B var på 850 millioner kroner.

«Brownaker får Statfjord A», sto det å lese i Stavanger Aftenblad 10. april 1978. «Brownaker Offshore A/S Stavanger, har nå formelt overtatt kontrakten for ferdigstillelse av Statfjord A-plattformen, fra det amerikanske selskapet Brown & Root.»

I forbindelse med ferdigstillingen av Statfjord A trengtes ekstra boligkapasitet. Boligplattformen Polymariner kom til Statfjord A den 18. april 1978, og erstattet temporære boligkvarter om bord på plattformen.

På Statfjord A ble arbeidsmiljøutvalg (AMU) for Mobil-ansatte dannet i begynnelsen av juni 1978.

Norsk olje- og gassmedarbeiderforbund (NOGMF) var villige til å gå til streik for sine medlemmer fra 9. juni 1978.

Den 26. juni 1978 havarerte et helikopter av typen Sikorsky S-61 N om lag 55 nautiske mil vest for Sognefjorden. Helikopteret var på vei fra Flesland til Statfjord A. 18 personer mistet livet.

Ferdigstillelsen av Statfjord A i 1978 var et puslespill, og det var krevende å jobbe der. Stadig nye moduler skulle settes på plass, og planleggingen var mangelfull. Dette skapte misnøye blant arbeiderne.

Kommandittselskapet K/S Statfjord Transport a. s. & Co ble vedtatt opprettet den 9. august 1978, og skulle stå for transport av olje ved hjelp av innleide tankskip.

Lastebøyen til Statfjord A ble tauet ut og forankret på feltet i august 1978. I mai samme år hadde lastebøyen blitt sjøsatt ved byggestedet Kværner Egersund.

Arbeidskraften på Statfjord A kom fra flere land. I 1978, mens plattformen ble bygget ferdig og klargjort på feltet, var 25 prosent av arbeidsstokken utlendinger.

Byggingen av Statfjord A var godt i gang, og plattform nummer to – Statfjord B – skulle effektueres. Avgjørelsen om plattformtype var tatt i Statfjord Units’ Owners Committee, og valget endte på en fireskafts Condeep med ståldekk.

Akergruppen hadde tapt kontrakten om ståldekket til Statfjord B, men fortsatt var mulighetene for arbeid på plattformen tilstede. Den neste store kontrakten som skulle avgjøres var mekanisk utrustning av betongunderstellet.

Gnagere og andre dyr er ikke vanlig og heller ikke velkomne på plattformer, men i november 1978 ble det oppdaget en mus i kontrollrommet på Statfjord A. To Mobil-ansatte reagerte raskt, fikk stengt musen inne bak en plate som de så klemte mot veggen og knuste blindpassasjeren.

Produksjonsboring på Statfjord A startet 30. november 1978.

I januar 1979 var det borearbeiderne ansatt i Loffland Brothers og Morco Norge sin tur til å streike og da var temaet helserisiko. Arbeidsmiljøloven som kom i 1977 hadde satt fokus på kjemisk arbeidsmiljø.

Statssekretær Dickson Mabon i det britiske energidepartement beskyldte Norge for å drive med urettferdig beskyttelse av norske bedrifter overfor britiske konkurrenter ved Statfjord-utbyggingen.

I februar 1979 markerte NOGMF seg igjen - nok en gang på vegne av cateringpersonellet og ulik skattelegging av ansatte på flotellene Polymariner og Nortrym enn på Statfjord A.

I mars 1979 var rapporten «Statfjord Unit Transport Evaluation» klar. Den var basert på Statoil og Mobils studier av henholdsvis rørledningstransport og bøyelasting. Evalueringen viste at bøyelasting av olje ville gi de laveste investeringer og driftskostnader. Differansen i feltinvesteringer ble anslått til seks milliarder kroner.

Den 12. desember 1978 behandlet Stortinget «innstilling fra industrikomiteen om Statoils virksomhet i 1979 samt årsberetning for 1977 og melding om virksomheten i 1.halvår 1978». Debatten om innstillingen ble dramatisk. Årsaken var først og fremst store budsjettoverskridelser og forsinkelser knyttet til utbyggingen av Statfjord A.

Lastebøyen til Statfjord B skulle bygges av Akergruppen ved Tangen Verft i Kragerø og Vindholmen i Arendal. Begge verftene hadde erfaring med plattformbygging. Vindholmen hadde bygget dekket til Beryl A-plattformen for Mobil og både i Kragerø og i Arendal hadde de bygget moduler for både Phillips og Mobil.

Den 19. mai 1979 varslet cateringansatte på Ekofisk streik. Bakgrunnen var et brev skattedirektoratet hadde sendt ut i april. Det var bestemt at offshoreansatte på faste installasjoner skulle skattlegges for fri kost og losji – det ville utgjøre 23 kroner om dagen. Oljearbeiderne ble kraftig provosert.

Den 11. juni 1979 ble betongstrukturen sjøsatt fra tørrdokken, og slept ut til ankringsplassen i Gandsfjorden, hvor det ble gjort klart for glidestøping av cellene.

Statfjord A ble i 1979 hedret med eget frimerke. Det ble en umiddelbar braksuksess. I forbindelse med frimerkets dag ga Postverket den 5. oktober ut en frimerkeserie kalt Norsk Ingeniørkunst. Statfjord A med lastebøyen og en tankbåt i bakgrunnen fikk æren av å være avbildet på 10-kronersmerket.

En traktat mellom Norge og Storbritannia om felles utnyttelse og transport av petroleum fra Statfjordreservoarene ble undertegnet i Oslo 16. oktober 1979. Traktaten regulerte utvinning fra feltet på tvers av grenselinjen.

De kombinerte tillitsmennene og verneombudene i Statfjordansattes Forening (SAF) la 20. oktober 1979 ned sine verv som en protest mot at Mobil trenerte forhandlingene mellom SAF og Mobil om arbeidsmiljøforhold. Hovedårsaken var at det hadde trukket i langdrag med å få svar på en rekke henvendelser om arbeidsmiljøforhold, som var blitt lagt framfor arbeidsgiveren Mobil.

En viktig milepæl i Statfjord og Norges historie ble nådd da fire brønner på Statfjord A ble åpnet for produksjon formiddagen lørdag 24. november 1979. Det første døgnet ble det produsert mellom 6000 og 10 000 fat olje. Mengden ble deretter økt gradvis. Direktør i Mobil Norge, E.J. Medley klippet båndet med de norske og amerikanske nasjonalfargene og gjennom det erklærte han Statfjord A for åpnet, før han trykket på en rekke knapper i kontrollrommet, som satte i gang produksjonen.

I november 1979 var det sykelønnen som sto for tur. Cateringpersonellet på Statfjord A truet med å gå til streik fra den dagen produksjonen skulle starte hvis de ikke kom til enighet om praktiseringen av sykelønnsordningen.

En viktig milepæl i Statfjord og Norges historie ble nådd da fire brønner på Statfjord A ble åpnet for produksjon formiddagen lørdag 24. november 1979.

I desember 1979 overtok Harold R. Inman som direktør for Mobil Exploration Norway etter E. J. Medley.

Oljen som ble produsert på Statfjord A havnet først i lagertankene i bunnen av condeepen før den ble overført til tankskip som førte den til raffineri rundt i Europa.

På tampen av året kom en arbeidstvist fra Statfjordfeltet opp i Bergen byrett. Det gjaldt en 33 år gammel kokk som hadde mistet jobben i SAS Catering.

Det var i hovedsak 13 fagforeninger representert innen oljeindustrien og to landsomfattende organisasjoner - LO og YS. LO organiserte syv av foreningene og YS bare én. Innen DSO var det tre egne forbund og OFS organiserte tre husforeninger på norsk sokkel.

Samtidig som skoleferien startet begynte støpingen av betongcellene. NC baserte ekstramannskapene på skoleungdom og studenter, og for å få tak i tilstrekkelig mange folk startet hovedgliden når studentene hadde ferie . Det var lett å skaffe folk for jobben var relativt godt betalt.

Dr. Odd H. Hellesøy ble ansatt som Mobils forskningsleder for arbeidsmiljø i januar 1979, og igangsatte prosjektet «Arbeidsmiljø, helse og sikkerhet på Statfjordfeltet».

En overføring av operatørskapet for Statfjord kunne etter konsesjonsbetingelsene tidligst finne sted den 7. august 1984, ti år etter at feltet ble erklært kommersielt drivverdig.

Reinjisering av gassen på Statfjord A startet i juni 1980, samtidig med at arbeidet med ilandføring for gassen fortsatte.

I juli 1980 leide Mobil for første gang et helikopter for å fly 14-15 ektefeller ut på Statfjordfeltet. Etter stort mediefokus på ulykker i Nordsjøen, hadde Statfjordarbeidernes Forening (SaF) etter lange forhandlinger med Mobil klart å få gjennomslag for å arrangere «koneturer».

Da Statfjord C-plattformen skulle bygges, ble flere alternativer utredet før lisensen 22. januar 1980 anbefalte å gå for en kombinert bore-, produksjons- og boligplattform. For å høste fordeler både kostnads- og tidsmessig skulle C-en bli et duplikat av Statfjord B.

Bøyelastingen hadde pågått i åtte måneder da en eksplosjonsartet brann startet om bord på lasteskipet «Polytraveller» 21. august 1980. Et brudd på fortøyningstrossen mellom lastebøyen til Statfjord A og «Polytraveller» var den indirekte årsaken til ulykken. Kapteinen og styrmannen ble alvorlig skadet og kapteinen døde to uker senere av skadene.

Norwegian Contractors (NC) startet opp arbeidet med Statfjord C, 10. november 1980, før kontrakten var underskrevet. Spuntveggen skulle settes på ny, og håpet var å være ferdig til 1. desember. Det ble sendt ut advarsel til skipsfarten i Gandsfjorden. NC tok sjansen på oppstart for egen regning for å gi arbeid til mannskap de ønsket å beholde.

Mobil etablerte 1. januar 1981 et kontor i Oslo for myndighetsrelasjoner (Government Relations Office).

Misnøyen var stor i Nordsjøen da tarifforhandlingene startet våren 1981.

I slutten av 1970-årene foreslo Statoil at gass fra Statfjord skulle ilandføres til Kårstø, den første reelle ilandføringsplanen via rør til Norge. Ett år senere foreslo Hydro at gassen skulle ilandføres til Mongstad. Rogaland mobiliserte for Kårstø, og Hordaland for Mongstad. Statoil gikk til sist av med seieren.

I Stavanger var det disig og overskyet, men i Vats skinte solen på den blanke fjorden. 60 dåpsgjester hadde blitt fraktet med båt fra Stavanger til Vats tidlig om morgenen 17. juni 1981. Statfjord B skulle døpes.

Den 5. juli 1981 omkom en nederlandsk statsborger i en ulykke med livbåt på rørleggingsfartøyet Lay Barge 200 (LB200).

Statfjord B startet reisen fra Vats hvor den var satt sammen, ut til arbeidsstedet på Statfjordfeltet natt til 1. august 1981. Verdens største slep seilte stille gjennom nattemørke og regnbyger.

Statfjord B var den mest komplette plattformen til da installert på noe felt i Nordsjøen. Da plattformen kom ut på feltet 1. august 1981, var nesten 96 prosent av byggingen ferdigstilt. Det som gjensto var i første rekke ferdiggjøring av produksjonsutstyr og noe instrumentering. Haugesund de Groot Offshore A/S & Co. hadde jobben som «main hook-up» kontraktør.

I forbindelse med ferdiggjøring og oppstart av Statfjord B trengtes det ekstra boligkapasitet. Ved å leie inn en flytende boligplattform og stasjonere det ved Statfjord B kunne boligkapasiteten økes.

Fredag 30. april 1982 ble den nye lastebøyen til Statfjord B sjøsatt i Hamburg. Gudmor ved dåpsseremonien var fru Gloria Inman, gift med administrerende direktør Harold Inman i Mobil. Den nye lastebøyen ville gjøre det mulig for tankskip på opptil 150 000 dødvekttonn å laste råolje fra Statfjord B.

Det er ikke hver dag Norge får besøk av en amerikansk president. 4. mai 1982 var en slik dag. Jimmy Carter og hans kone Rosalyn besøkte Statfjord A som da var operert av Mobil Exploration Norway Inc.

I 1982 foreslo arbeidsgiverforeningen NAF under tariffrevisjonen å splitte oljearbeidernes inntekt i en grunnlønn og et offshoretillegg på 47 prosent. På den måten ville den høye lønnen bli både enklere å forklare og forsvare.

Den 1. juli 1982 overtok Michael «Mike» Smith som administrerende direktør for Mobil Exploration Norway Inc (MENI) etter Harold R. Inman.

Avtalene om salg av gass mellom norske Statfjord-eiere og gasskjøpere på kontinentet om gasseksport fra Statfjord, Gullfaks (den gang kalt 34/10) og Heimdal ble underskrevet 1. september 1982.

Oljeproduksjonen fra Statfjord B startet 5. november 1982, tolv minutter over midnatt – 26 dager før planlagt dato.

I 1983 kom det til åpen konflikt på Statfjordfeltet. Norske Chalk som hadde cateringkontrakten hadde med en måneds varsel sendt oppsigelse til om lag 120 ansatte i forbindelse med at firmaets kontrakter på plattformer sør i Nordsjøen hadde løpt ut.

«Ikke vingeklipping, men amputasjon!» var Statoils reaksjon da Mellbye-utvalget la fram sin innstilling om omorganisering av statens deltakelse i petroleumsvirksomheten (NOU 1983:16).

Harald N. Ynnesdal (1942-) ble i 1983 ansatt som første norsk plattformsjef på Statfjordfeltet, en stilling han tiltrådte på Statfjord B den 1. november samme år.

På Statfjord B har det siden 1983 vært et fast stasjonert søk- og redningshelikopter (SAR) som del av beredskapsorganisasjonen.

Et historisk politisk kompromiss i april 1984 førte til det som ble betegnet som “vingeklippingen” av Statoil, en oppsplitting av Statoils inntekter og utgifter i en selskapsdel og en statlig del ved etablering av Statens direkte økonomiske engasjement (SDØE). Både Statoil og Arbeiderpartiet reagerte kraftig på denne innskrenkingen av Statoils posisjon.

Det enorme ståldekket til Statfjord C skulle kobles sammen med den 176 meter høye bunnseksjonen i den dype Yrkefjorden ved Vats i Nord-Rogaland. En tretrinnsoperasjon basert på Arkimedes lov om legeme i vann, enkel i prinsippet, men uhyre presisjonskrevende, var det som skulle til.

Lastebøyen ble installert på feltet 1. mai 1984 og hadde fram til 2005 som funksjon å overføre råolje fra en havbunnsrørledning til skytteltankere.

Utbyggingen av Statfjordfeltet var så godt som ferdig og skulle markeres gjennom dåpen av Statfjord C i 1984 med kronprinsesse Sonja som den stolte gudmor.

Boligplattformen Polycrown var eid av K.S. Rasmussen Offshore A/S og ble kontrahert av Mobil og Statoil for bruk som flotell ved Statfjord A. Den halvt nedsenkbare plattformen var skreddersydd for Statfjordfeltet og utviklet i et samarbeid mellom eierselskapet Rasmussen og operatørselskapet Mobil. Boligplattformen fikk tilnavnet «Hilton» på grunn av sin luksuriøse innredning.

Åtte store slepebåter med en samlet kraft på 110 000 hestekrefter var det som skulle til få å flytte Statfjord C trygt fra Vats til Statfjordfeltet og plassere den nord for Statfjord A og Statfjord B.

Politiets gjennomførte flere aksjoner på plattformer på norsk sokkel, blant annet på Statfjordfeltet.

«Arbeidsplass Statfjord» var fellestittelen på en arbeidsmiljøkartlegging utført på Statfjord av Forskningssenter for Arbeidsmiljø, Helse og Sikkerhet ved Universitetet i Bergen (FAHS).

For å kunne transportere gass fra Statfjord til kontinentet trengtes det et system av rørledninger. Transportsystemet Statpipe består av et 880 km langt rørledningssystem som går fra Statfjord til mottaksterminalen på Kårstø og videre via Ekofisk til Tyskland.

Mobil bestilte på vegne av Statfjordgruppen de to beredskapsfartøyene «Normand Draupne» og «Normand Mjolne» av rederiet Solstad. Fartøyene skulle bygges av Ulstein-gruppen i Ulsteinvik på Sunnmøre, og gå direkte inn i tjeneste på Statfjordfeltet. Fartøyene representerte en helt ny generasjon skip innen oljevirksomheten til havs.

Stortinget vedtok den 14. desember 1984 operatørskifte for Statfjordfeltet, fra Mobil til Statoil.

Olje- og energiminister Kåre Kristiansen var til stede og foretok åpningen av produksjonen på Statfjord C et halvt år før den opprinnelige tidsplanen.

Statpipe var verdens lengste og dypeste rørledningssystem for transport av gass da det ble installert. Den gikk fra Statfjord til Kårstøanlegget i Nord-Rogaland der gassen ble behandlet.

I forbindelse med Frimerkets dag ble det 4. oktober 1985 utgitt et miniatyrark med fire frimerker.

Ved årsskiftet 1985-86 inntrådte den begivenheten som mest av alt har endret det sosiale mønsteret på Statfjordfeltet, som på alle andre plattformer på norsk sokkel. For første gang ble det lovlig å distribuere fjernsynsoverføringer via satellitt i Nordsjøen.

Det hadde oppstått sprekker i understellet på lastebøyen til Statfjord A.

Siste nytt - rømningsvei gjennom en strømpe av tauverk! Denne oppfinnelsen er i dag kjent for mange. Alle plattformer har den og flere høyhus og hotell har installert redningsstrømpe som alternativ evakueringsvei. Men i 1986 var dette helt nytt og spennende og teststedet var Statpipeplattformen 16/11 S.

Prisfallet på råolje kom som et sjokk i 1986. Prisene ble halvert fra 1985 til 1986, noe som førte til en sterk verdireduksjon på norsk petroleumsproduksjon.

Tariffoppgjøret i 1986 var et hovedoppgjør og ble høyst dramatisk. Som bakteppe lå et dramatisk fall i oljeprisene i 1985-86, som skremte industrien og gjorde flere felt mindre lønnsomme.

En dag rett før jul 1986 gikk det galt da Mobil skulle teste et nytt evakueringssystem – gondolbane fra plattform til beredskapsfartøy - på Statfjord B. Systemet brøt sammen og prosjektet til 20 millioner kroner ble skrinlagt da gondolen styrtet i havet under utprøving.

Statoil overtok 1. januar 1987 operatøransvaret for Statfjordfeltet fra Mobil Exploration Norway Inc. Det innebar at Statoil også overtok ansvaret for 1780 ansatte som kom fra statfjorddivisjonen i Mobil.

Statfjordfeltet satte i januar 1987 produksjonsrekord på 850 204 fat olje i løpet av ett døgn.

En ukontrollert utblåsning på Statfjord A, meldte media. Gass strømmet ut på boredekk og skapte en nervepirrende pinsehelg for alle på Statfjord A den 5. juni 1987.

I en tid med lave oljepriser, ble det kjent at moderniseringen av Statoils raffineri på Mongstad nord for Bergen ble langt dyrere enn antatt.

Ny konsernsjef i Statoil ble Harald Norvik. Norvik hadde bakgrunn som statssekretær i Olje- og energidepartementet fra 1979 til 1981, så i Astrup og Aubert og deretter som direktør i Aker.

Vindturbulens hadde skapt problemer for helikoptertrafikken til og fra Statfjord B helt fra starten. Ved bestemte vindretninger med vindstyrke over frisk bris kunne helikoptrene verken lande eller ta av fra plattformen.

Den 24. november 1989 var det ti år siden Statfjordfeltet startet produksjonen. Det ble behørig feiret.

Skader på lastebøyen for Statfjord B ble registrert høsten 1988. Da ble det lokalisert sprekker i røret som gikk gjennom universalleddet på havbunnen.

I 1990 var Norge preget av høy arbeidsledighet og lave oljepriser. For oljearbeiderne var forventningene til lønnsoppgjøret likevel høye. Etter to år med lønnslov krevde arbeidstakerne noe igjen for moderasjonslinjen de hadde holdt under de foregående oppgjørene.

Redningshelikopteret som var stasjonert på Statfjord B havarerte på kysten av Sogn og Fjordane 3. oktober 1990.

I 1991 ble det som kalles Bridging Agreement inngått. Det var en avtale mellom de britiske og norske eierne av Statfjordfeltet om bruk av plattformer og installasjoner for prosessering og transport, for andre felt som blir tilknyttet.

Den 17. januar 1992 kolliderte Ugland-tankeren «Evita» med lastebøyen for Statfjord C-plattformen.

I alt 900 kubikkmeter råolje ble 9. juli 1992 sluppet ut i havet i forbindelse med lasting på Statfjord B-plattformen.

Plattformen Snorre A på Snorrefeltet nord for Statfjord ble installert med tanke på tilknytning til Statfjord A, for sluttprosessering og eksport.

Nærmere 300 arbeidere ble evakuert da det oppsto en større gasslekkasje i et av skaftene på Statfjord A i juni 1993. Situasjonen var svært farlig og all produksjon på Statfjordfeltet og på Snorre stoppet opp.

To arbeidere omkom da en livbåt løsnet fra festene på Statoil C-plattformen og falt 30 meter ned til havflaten i november 1993.

En endring i fordeling av ressursene i Statfjordfeltet mellom Norge og Storbritannia ble gjort gjeldende den 1. juli 1994.

Statfjord Øst ble bygget ut med havbunnsbrønnrammer knyttet opp mot Statfjord C.

Da Statfjord Øst og Statfjord Nord nærmet seg produksjonsstart var det klart at det langt fra var nok prosesseringskapasitet på Statfjord C til å ta imot produksjonen fra satellittfeltene.

Den 23. januar 1995 var det produksjonsstart på satellittfeltet Statfjord Nord. Feltet på 250-290 meters havdyp ble knyttet opp mot Statfjord C og bygd ut med tre brønnrammer. To av brønnrammene, Statfjord Nord D og Statfjord Nord E var for produksjon, og Statfjord Nord F var for vanninjeksjon.

En del av opptakene samt innsamling av bakgrunnsinformasjon til NRKs såpeserie «Offshore» ble gjort på Statfjord C våren 1996.

All produksjon på Statfjord C ble lammet i nærmere to døgn etter at det brøt ut brann i en modul under boredekket.

All olje- og gassproduksjonen på Statfjord B og C ble stengt ned da Oljearbeidernes Fellesorganisasjon (OFS) tok ut sine medlemmer i streik. Streiken var ikke en reaksjon på forhold offshore, men en sympatistreik med en pågående streik på land.

Brønnene 33/9-19 S og 33/9-19 A, som ble boret i juli 1996 i Sygna-strukturen, påviste olje i sandsteiner av midtre Jura alder.

Tobakkskadeloven eller Røykeloven trådde i kraft 1. januar 1996 og førte til basketak om arbeidsmiljøet på Statfjord C. Loven innebar at det ikke lengre skulle være lov å røyke innendørs på arbeidssteder eller i kantiner.

Statoil ble igjen rammet da Oljearbeidernes Fellessammenslutning (OFS) tok ut fem rigger inklusivt flotellet Polycrown som lå tilknyttet Statfjord A, i streik. OFS var i lønnsforhandlingene med Norges Rederiforbund ikke kommet til enighet om tilleggsprotokoller om ansiennitetsregler og lønn for nye ansatte. De to andre organisasjonene – LO-forbundene NOPEF og De samarbeidende organisasjoner (Det norske maskinistforbund og Norsk Sjøoffisersforbund) hadde tidligere godtatt tilbudet.

Statoil og Rasmussengruppen i Kristiansand opprettet 1. oktober 1997 et selvstendig shippingselskap med navnet Navion AS. Kjerneområdet for Navion var bøyelasting av olje med spesialutrustede skip, men arbeidsområdet omfattet i tillegg et bredt spekter av tjeneseter innen maritim offshorevirksomhet og transport av olje og gass.

Polycrown – flotellet som hadde ligget knyttet opp til Statfjord A siden 1982 – ble i november 1999 solgt av Statoil til Prosafe og skiftet i den sammenheng navn til Safe Scandinavia.

Det foregikk en fortløpende vurdering av fordelingen av petroleumsressursene i Statfjord-området mellom norsk og britisk side, fra før feltet ble satt i drift til slutten av 1990-årene. Dette var en tidkrevende prosess som det ble brukt store ressurser på.

Statoil ble politianmeldt av egne ansatte etter at selskapet foretok disiplinærforføyninger mot fire oljearbeidere på Statfjord B, etter at de kom inn på en postkasse de ikke skulle hatt adgang til i Statoils interne datasystem.

Bøyelasteren «Evita» fra rederiet Ugland startet søndag 28. mars 1999 lastingen av last nummer 5000 på Statfjordfeltet i Nordsjøen.

Statfjord Nordflanke ble satt i produksjon den 1. august 1999. Statoil leide inn boreplattformen Transocean Leader til å utføre boring og komplettering på havbunnsbrønner for å forberede produksjonen.

Olav Fjell, overtok den 24. september 1999 som den tredje sjefen i Statoil. Han var siviløkonom med lang fartstid i bankvesenet: Bergen Bank, DNB og til sist som administrerende direktør i Postbanken.

Om lag 100 forpleiningsansatte på Statfjordfeltet la 9. november ned arbeidet i protest mot at Statoil ikke vil garantere for jobbene ved et eventuelt skifte av kontraktør. Kun sikkerhetsfolkene om bord fikk varme måltider så lenge aksjonen pågikk. De andre måtte nøye seg med knekkebrød, smør og litt ost til middag, kvelds- og nattmat.

Saga Petroleum ble i 1999 kjøpt opp av Norsk Hydro og Statoil. Hydro overtok selve driftsorganisasjonen, som ble en del av Norsk Hydros olje- og gassdivisjon.

Oljearbeiderne på plattformen Statfjord C ble rammet av en omfattende hepatitt A-epidemi hvor totalt ni personer ble smittet. Ekstra legepersonell ble sendt ut på feltet og alle de 230 arbeiderne på Statfjord C fikk Gammaglobulin.

Satellittfeltet Sygna ble satt i produksjon 1. august 2000. Sygna ble bygget ut med et produksjonssystem på havbunnen og med en flerfaset brønnstrømstransport til Statfjord C for prosessering, stabilisering, lagring og eksport av olje.

Gullfaksfeltet er et oljefelt som ligger i blokk 34/10 på norsk kontinentalsokkel i Nordsjøen. Feltet som ble oppdaget i 1978, var det første helt norske utbyggingsprosjektet med Statoil som operatør.

Forslaget om delprivatisering av Statoil førte den 9. april 2001 til en fire timers politisk streik blant mer enn 300 ansatte. Streiken berørte mye av virksomheten på oljefeltene Statfjord, Gullfaks og Veslefrikk.

Den 18. juni 2001 ble Statoil børsnotert ved Oslo Børs og New York Stock Exchange.

Høsten 2002 startet Statoil utviklingsprosjektet Tampen 2020. Målet for prosjektet var å optimalisere produksjonen for alle feltene de opererte i Tampen-området og å redusere driftskostnadene for de samme feltene.

Fra 1. januar 2003 ble eierforholdet for Statpipe og prosessanlegget på Kårstø endret. Gassled ble etablert ved at de fleste rørledningskonsortiene ble slått sammen til ett sameieselskap. Opprettelsen, med de kommersielle endringer dette medførte, er en av de mest omfattende reformene i norsk gassvirksomhet.

Helge Lund overtok som konsernsjef i Statoil 1. august 2004.

Lastebøyen tilknyttet Statfjord C ble tatt ut av drift og preservert med tanke på endelig fjerning i 2012. Lasting fra Statfjord C ble omlagt til å gå gjennom det nye sikrere og langt mer effektive lastesystemet (UKOLS) som var utviklet av Ugland og Kongsberg og tatt i bruk for Statfjord A og B noen år tidligere.

I 2002 besluttet ledelsen i Statoils forretningsområde Undersøkelse og Produksjon Norge (UPN) at det måtte gjøres noe for å forbedre sikkerhetsnivået på norsk sokkel. En av hovedårsakene var bekymring for at antallet alvorlige ulykker ikke gikk ned i takt med antall mindre alvorlig hendelser.

Nok en gang mente Petroleumstilsynet (Ptil) at det bare var flaks som hindret at menneskeliv gikk tapt på en Statoil-plattform. Under arbeid med uttrekking fra en brønn raste et 7,52 meter langt og 2,7 tonn tungt stålrør mot dekket og bare hell i uhell reddet livet til tårnmannen som ble truffet.

I februar 2005 leverte Statoil på vegne av partnerne en justert plan for utvikling og drift av Statfjord - Statfjord Senfase. Investeringene ble anslått til totalt 16,1 milliarder kroner.

Statoil tok, i forbindelse med oppstart av Senfase-prosjektet, mål av seg å redusere driftskostnadene på Statfjordfeltet, for å oppnå fortsatt vekst og økt levetid for det modne feltet. Gjennom Forbedringsprogrammet SF 2007, skulle organisasjonen slankes og driftskostnadene reduseres med rundt 690 millioner kroner. Dette målet ble nådd allerede ved utgangen av 2005.

Den 1. oktober 2007 ble StatoilHydro en realitet, etter at nyheten om fusjonsplanen hadde blitt kjent 18. desember 2006. Styrene i Statoil og Norsk Hydro anbefalte da sine aksjonærer en fusjon mellom Statoil og olje- og gassvirksomheten til Norsk Hydro. Anbefalingen ble sterkt støttet av regjeringen Stoltenberg, som også representerte selskapenes største eier, staten. Stortinget godkjente fusjonsplanen den 8. juni 2007.

Da Statfjordfeltets levetid ble forlenget gjennom Statfjord Senfase-prosjektet, oppsto det behov for å inngå nye avtaler for salg av gass fra feltet. Den 20 år lange gassalgsavtalen for Statfjord-gassen, som var inngått med gasskjøpere på kontinentet, utløp i 2005, og en sto fritt til å velge kjøper.

4400 kubikkmeter råolje ble pumpet direkte ut i sjøen da det i forbindelse med lasting til lasteskipet «Navion Britannia» 12. desember 2007, oppsto brudd i lasteslangen på lastesystemet på Statfjord A.

Av sikkerhetsmessige årsaker ble det lørdag 24. mai 2008 pumpet 1200 kubikkmeter med oljeholdig vann ut i sjøen fra Statfjord A.

Det havbunnsbaserte Statfjord Nord-feltet måtte stenges ned for å reparere utstyr knyttet til brønnene for vanninjeksjon.

Som et ledd i integrasjonen av Statoil og Hydros olje- og gassvirksomhet ble det vedtatt å innføre en ny driftsmodell i resultatområdet, Undersøkelse og Produksjon Norge (UPN). Målsetningen med den nye driftsmodellen var økt sikkerhet, økt regularitet og økt effektivitet.

Et nytt redningshelikopter av typen Super Puma EC 225 AWSAR ble i 2009 stasjonert på Statfjord B. Helikopteret skulle stå i beredskap for feltene i Tampen-området (Snorre, Gullfaks, Statfjord, Tordis, Vigdis, Kvitebjørn og Visund). Maskinen erstattet et eldre helikopter av typen Bell.

StatoilHydro skiftet 1. november 2009 navn til Statoil